...and here's one from local newspaper Åsane Tidende.
Devar: Alternate Edings
5/6
FARGERIK SVARTROCK
«Dypt, mørkt og forstyrret» karakteriserer Devar seg selv på
hjemmesiden
www.devar.no, og kaller musikken sin for svartrock.
Det er et bra ord, siden svart er en farge som på en måte
bærer alle andre farger i seg. Og Åsane-bandet bruker helt
klart en stor palett når de maler den mørke, dystre og tidvis
svært lyriske musikken sin. Stemmen til vokalist og bandleder
Flemming Devar Hoel har noe tiltalende fortapt over seg, og
musikalsk er dette helt klart folk som har mer enn noen timer
på et kommunalt rockeverksted bak seg.
Platen åpner med mollstemt piano, tunge bassganger, skrapende
lydeffekter og forsiktig perkusjon, mens en lys kvinnestemme
synger ordløst og melodiøst over det hele. Vakkert. Etter to
minutter i dette melankolske himmelriket tipper det rett over
i helvetets bunnløse sluk. Der venter det oss knallhard diskantskingrende
dødsmetallriffi ng - og guttural vokal.
H.M.H. heter låten, sannsynligvis initialene til en tidligere
venninne. Kjærlighet som dør kan oppleves mange ganger
sterkere enn fysisk død, tenker jeg, mens Hoel synger en tekst
om en jente med bleke hender og hule øyne. Det er tristvakkert
og merkelig gripende. Klaveret drypper fl ere blåtoner innimellom
all riffi ngen, og legger seg som en blå tråd gjennom hele
platen. Smakfullt.
Neste låt er singelen Cold Slither, som har et overraskende
akustisk midtparti. Stilig også med undervannseffekt på Devars
stemme når han synger om drukning, smerte, dødens lepper
og blodets smil. Neste låt er «Scourger», som introduseres med
syngende synthtoner, akustisk gitarklimpring og forsiktig bruk
av el-gitar. Så smeller det igjen, men denne gangen mer i retning
klassisk prog- og heavyrock fra grupper som King Crimson,
Deep Purple og Black Sabbath. Bra! Påfølgende «Black 6» er helt
over i symforock, og er en låt som både Genesis og ELP kunne
gitt en venstrearm for i sine velmaktsdager.
Platens beste låt er likevel The Dirge. «And how I want to die, and
how I want to live» går teksten, og jeg føler meg hensatt både til
80-tallet og de legendariske innspillingene til depperockerne i
Joy Division og The Cure (noen som husker låten One Hundred
Years?) og senere utgivelser fra 4 A.D.-stallen (Dead Can Dance,
This Mortal Coil). «In Sanity» avslutter platen i samme sporet -
med en trommelyd som hadde gjort det avdøde produsentgeniet
Martin Hannett stolt.
Devar imponerer med en overraskende stilsikker, svært musikalsk
og mangfoldig utgivelse. Litt mindre aggresjon, litt mer
håpløshet - så hadde vi sannsynligvis snakket om en fremtidig
klassiker. Europa venter!
Magne Fonn Hafskor
...in italian (again courtesy of Google Translate...):
Devar: ve istanze processuali Alternate
5 / 6
FARGERIK BLACK ROCK
"Deep, oscuro e disturbato" si caratterizza Devar su
Www.devar.no Home, e chiede la sua musica per la roccia nera.
Si tratta di una buona parola, dal momento che il nero è un colore che in un modo
svolge tutti gli altri colori in loro. E Åsane-band utilizza completamente
chiaramente una tavolozza di grandi dimensioni in cui la pittura al buio, cupo e talvolta
molto la musica lirica. La voce del cantante e band leader
Flemming Devar Hoel ha perso qualcosa di interessante su di esso, e
Musicalmente, questo è chiaramente persone che hanno più di un paio d'ore
a una roccia comunale garage dietro di lui.
Il disco si apre con il pianoforte malinconico, i tempi di basso pesante, raschiando
effetti sonori e percussioni dolce, mentre una voce femminile luminosa
cantare ordløst e melodica ovunque. Bello. Dopo due
minuti in questo cielo triste ribaltamento è proprio sopra
dell'inferno fuga di fondo. Ci si aspetta noi dura re acuti di rendering
dødsmetallriffi ng - e voce gutturale.
H.M.H. Song il nome, probabilmente le iniziali di un ex
fidanzata. L'amore che muore può essere sperimentato molte volte
più forte della morte fisica, penso, mentre Hoel canta un testo
parla di una ragazza con le mani pallide e gli occhi infossati. E 'triste bella
e stranamente commovente. Piano dripping fl ere tonalità di blu tra
tutti Riffi ngen, e aggiunge come una linea blu attraverso l'intera
disco. Buon gusto.
Canzone successiva è il singolo Cold Slither, che ha una sorprendente
acoustic sezione centrale. Elegante anche con l'effetto sulla subacquea Devars
voce quando si canta di annegare, il dolore, le labbra della morte
e il sangue sorriso. Prossima canzone è "Flagello", che introduce il
cantando toni synth, gitarklimpring acustica e prudente
della chitarra elettrica. Poi sbattere di nuovo, ma questa volta più nella direzione
classic prog e heavy rock di gruppi come King Crimson,
Deep Purple e Black Sabbath. Buono! Successivi "Nero 6" è abbastanza
sul symforock, ed è una canzone che sia Genesis e ELP potrebbe
dato un venstrearm nel loro massimo splendore.
Best song Il disco è ancora il canto funebre. "E come voglio morire, e
Come voglio vivere "è il testo, e mi sento scartata sia
Anni '80 e le registrazioni del leggendario rocker Depp
Joy Division e The Cure (qualcuno si ricorda la canzone One Hundred
Anni?) E versioni successive da 4 AD-stabile (Dead Can Dance,
This Mortal Coil). "In Sanity", conclude il disco nello stesso slot --
con un tamburo che aveva fatto il genio scomparso produttore
Martin Hannett orgogliosi.
Devar impressiona con un sorprendentemente elegante, molto musicale
e la pubblicazione di più. Un po 'meno aggressività, più
disperazione - allora aveva probabilmente parlato di un futuro
classic. L'Europa sta aspettando!
Magne Fonn Hafskor
before launching announcing their real arrival with ‘H.M.H’, Devar clearly work with elements of Cradle of Filth’s sound but with a more hard-rock approach augmenting their deathly overtones and a vocal performance that ranges from a brutal roar to a more melodic approach that brings to mind Danzig amongst others. ‘Cold slither’ is next, coupling a vicious double bass assault with furious guitars and a curious vocal that comes sharply into focus when the guitarist suddenly unveils a Pink Floyd-esque solo and the music shifts gear into a mid-tempo groove somewhat at odds to the opening, but which works well thanks to the band’s musical skill. It’s a lengthy track that holds the imagination and interest thanks to its own sense of invention and the fact that this band sound different to anything else on offer at the moment. ‘Shadow feline’ is a moody, slow-burner of a track that opens with a stop/start guitar riff and spidery bass before the band kick in on the chorus to create an air of gothic intensity. ‘Scourger’ opens with a beautifully rendered guitar intro, once again emphasising the gothic feel on the album, before the vocals appear sounding more fragile than on the more straight- up metal tracks. ‘Black 6’ maintains this quieter approach, but with a heavy guitar riff underpinning the more string-laden elements.
